Status Hjerterehabilitering 2024: For få får tilbud!

Til tross for at svært mange gjennomgår hjerteinfarkt, blir PCI-behandlet, får en bypass operasjon, blir klaffeoperert eller hjertetransplantert er det bare 1 av 4 som deltar på hjerterehabilitering. 

Dette til tross for at det er svært godt dokumentert at det har en stor nytteverdi for pasientene og samfunnet. I midten av forrige århundre begynte man forsiktig å tenke i retning av fysisk opptrening etter en hjertehendelse, etter at man tidligere tenkte at hjertepasienter burde ha hvile og ikke belaste hjertet. Man begynte nemlig å se at det gikk dårlig med pasienter etter et hjerteinfarkt, og man tok lærdom fra kunnskap om fysisk opptrening etter polioepidemi og soldater som ble skadet under WW1/WW2.

I 1772 rapporterte Heberden om den mulige effekten av fysisk aktivitet for hjertepasienter, og det ble observert at en pasient med angina som sagde ved i 30 min per dag i 6 måneder var nærmest kurert. Likevel var hjertepasienter frarådet å delta på fysiske aktiviteter frem til ca. 1950, da man var redd for at det var skadelig for hjertet. I dag vet vi at disse pasientene ikke bare fikk dårlige råd, men råd som ga de dårligere hjertehelse og dårligere prognose. Gradvis kom det mer og bedre forskning, til tross for at fagmiljøene var splittet – men man begynte å se nytteverdien av fysisk aktivitet, bedre kosthold, psykologisk støtte og best mulig kontroll på de kjente risikofaktorene. Det var ikke før i 1983 at man fant et kapittel om hjerterehabilitering innen hjertemedisin. De første retningslinjene kom i 1995.

Hjerterehabilitering kan begynne 1-2 uker etter en hjertehendelse, men ofte utsettes tiden noe til man kan nyttiggjøre seg tverrfaglig hjerterehabilitering. Samtidig vet man at for hver dag man utsetter oppstart av hjerterehabilitering så faller deltagelsen med 1%. Vi ser også at tidlig deltagelse bedrer effekt, med 67% større forbedring blant de som kommer i gang innen 15 dager vs. de som deltar mer enn 30 dager etter utskriving fra sykehus. Vi ser at de som deltar på hjerterehabilitering bedrer funksjonell kapasitet, mental helse, man følger i større grad medikamentell behandling, man har bedre kontroll på risikofaktorer, man kommer raskere tilbake i jobb, livskvalitet bedres, lavere risiko for ny sykehusinnleggelse og har lavere risiko for å dø av hjertesykdom.

Man har i dag studier som antyder 1-2% redusert risiko i dødelighet for hver dag man deltar på tverrfaglig hjerterehabilitering, og risikoen for hendelse under trening er svært lav. Det er farligere å la være å trene. Kost-nytte effekten er stor, og et studie viser at samfunnet sparer 23 000 kr per år i medisinske utgifter for de som fullfører hjerterehabilitering vs. de som ikke deltar på rehabilitering. Til tross for denne kunnskapen ser vi at deltagelsen fortsatt er suboptimal, men likevel økende i noen pasientgrupper – spesielt de som har gjennomgått en bypass operasjon eller PCI-behandling. Det er fortsatt færre kvinner som blir henvist, og det er barrierer knyttet til ulik etnisk bakgrunn og språk. Det kan man forhindre ved automatisk henvisning, nå som man ser fordeler for individ og samfunn.

Man ser også behovet for å utvikle og forbedre måten man driver hjerterehabilitering på. Det må vurderes hjemmebasert eller nettbasert rehabilitering, samt at man bruker interaktive løsninger, teknologi som man kan bære på seg og monitorere symptomer og effekt, fysiologiske verktøy og ulike måter å kommunisere på slik at det bedrer deltagelse og sikrer deltakelse for alle aktuelle pasienter. Man ser også betydningen av prehabilitering, dvs. hjerterehabilitering før en hjerterelatert prosedyre. I dag er tverrfaglig hjerterehabilitering av stor nyte, men i for liten grad benyttet. For fremtiden må man sikre at dette tilbudet er tilgjengelig for alle aktuelle pasienter, til beste for vår alles hjertehelse!

Kilde: NEJM (2024)

Egil Andre Bjørgen - MSc Idrettsmedisin ved Godthaab Helse og Rehabilitering